Midtlyng er høgskolelektor ved KRUS og ph.d.-student ved Senter for profesjonsstudier ved OsloMet. Som en del av sitt ph.d-prosjekt har hun gjennomført et feltarbeid som strakk seg over cirka fem måneder i et norsk høysikkerhetsfengsel. De første funnene fra feltarbeidet er nylig presentert i artikkelen «Safety rules in a Norwegian high-security prison: The impact of social interaction between prisoners and officers”, publisert i Safety Science.
– Sikkerhet i høysikkerhetsfengsler er i stor grad forsøkt regulert med regler og prosedyrer. Hvordan betjenter faktisk bruker sikkerhetsregler, har vi imidlertid lite forskningsbasert kunnskap om, sier Midtlyng.
Basert på feltarbeidet, mener Midtlyng å se at regler trenger legitimitet hos de som skal utøve dem, for at de skal bli fulgt. I tillegg må fengselsbetjentene være trygge på selve utøvelsen, dvs. praktiseringen, av reglene.
Samhandling mellom fengselsbetjenter og innsatte
– Mens samhandling med innsatte er en naturlig del av hverdagen for norske fengselsbetjenter, har fokuset i sikkerhetslitteraturen ofte vært rettet mot ikke-menneskelige risikokilder og dermed hovedsakelig utilsiktede hendelser som ulykker, sier Midtlyng.
Midtlyngs artikkel retter seg mot sikkerhetsarbeid hvor tilsiktede handlinger er en viktig del av risikobildet. Et viktig fokus har vært å se nærmere på hvordan samhandlingen mellom fengselsbetjenter og innsatte innvirker på betjentenes utøvelse av regler og prosedyrer.
– Utøvelse av regler ansikt-til-ansikt med mennesker som representerer potensiell risiko for tilsiktede uønskede handlinger er særegent for yrkesgrupper som f.eks. fengselsbetjenter, politi og psykiatriske sykepleiere. I et sikkerhetsperspektiv er det derfor interessant å se på hvordan samhandlingen mellom fengselsbetjenter og innsatte påvirker regelutøvelse, sier Midtlyng.
Sikkerhetsregler tilpasses situasjonen og må ha legitimitet
Til tross for at en mengde sikkerhetsregler ble utøvet i fengselet hver eneste dag, viser studien at erfarne betjenter i liten grad «bare fulgte reglene», sier Midtlyng.
– For det første tilpasset betjentene regler som ikke passet til den konkrete situasjonen de befant seg i. Dette kunne for eksempel være prosedyrer for pasifisering. En fengselsbetjent kommenterte at det i reelle situasjoner gjerne skjer alt annet enn det du har planlagt. Dette stemmer godt med eksisterende kunnskap om bruk av regler i praksis.
– For det andre var det vanlig å ignorere regler som betjentene oppfattet som unødvendige: reglene måtte ha legitimitet.
Midtlyng forteller at avvik fra regler lett tolkes som uvilje mot å følge reglene. Men slik hun tolker funnene fra feltarbeidet, var de fleste avvikene basert på betjentenes egne risikovurderinger av konkrete situasjoner. Disse risikovurderingene så ofte ut til å ligge ubevisst til grunn for betjentenes beslutninger, men var basert på betjentenes situasjonsforståelse, formet av kjennskap til innsatte i hver enkelt situasjon. I tillegg var det en tendens til å avvike fra å utøve kontrollprosedyrer når prosedyrene ikke ble oppfattet å faktisk redusere risiko.
– I situasjoner hvor betjentene oppfattet risikoen som reelt sett høyere, var det imidlertid større oppslutning om sikkerhetsregler. I slike situasjoner, preget av usikkerhet, oppfattet mange sikkerhetsprosedyrer som god støtte.
– En annen tolkning av denne etterlevelsen av regler, er at den kan ha handlet vel så mye om at reglene i disse tilfellene faktisk stemte overens med betjentenes egne vurderinger.
Vurderinger basert på forventet motstand
Betjentene foretok også vurderinger som ikke handlet utelukkende om sikkerhet, forteller Midtlyng. Studien viser at både ubehag og ekstra arbeid som følge av forventet motstand fra innsatte så ut til å innvirke på regelutøvelsen.
– Noen ganger førte forventet motstand fra innsatte til unnvikelse fra kontrollprosedyrenes intensjon. Dette kunne innebære å velge innsatte som sannsynligvis ikke ville protestere til rutinemessige kontrolltiltak, sier Midtlyng.
– Dersom betjentene måtte håndtere motstand fra innsatte tok dette tid og ressurser, og ble i noen situasjoner et «rusk i fengselsmaskineriet» som det kunne være fristende å unngå, for å få hverdagen til å gå rundt.
– Studien viser dessuten at mange betjenter opplevde at de selv eller kollegaer hadde for lite opplæring og erfaring i å utøve sikkerhetsregler i situasjoner hvor samhandlingen med innsatte var krevende.
Oppslutning om viktige regler
Bruken av sikkerhetsregler er kompleks, sier Midtlyng, som i artikkelen argumenterer for at hvordan samhandling mellom innsatte og betjenter påvirker vurderinger, er nyttig kunnskap når regler utformes og ønskes implementert. Hun understreker samtidig at vurderinger om hvilke sikkerhetsregler det er «nødvendig» å følge kan være krevende i dynamiske miljøer som fengsler.
Midtlyng argumenterer i artikkelen for en mellomløsning mellom standardisering og fleksibilitet.
– Å sette søkelys på viktigheten av betjentenes egne vurderinger, står i kontrast til en vanlig oppfatning i mange hierarkiske organisasjoner om at regler er noe som skal utøves «blindt», sier Midtlyng.
– Studien tyder imidlertid på at det vil være viktig å sikre trygghet på selve utøvelsen av reglene, og ikke bare kjennskap til hva reglene er. Lokal forankring for å oppnå legitimitet og dermed oppslutning om viktige regler, ser også ut til å være viktig. Men for enkelte situasjoner kan det se ut til at det vil være mest hensiktsmessig å la betjentene vurdere selv, basert på egen kunnskap og situasjonsforståelse.
