Dette er egenskaper vi dermed mener å ha bekreftet at vi innehar. Vel hjemme kan vi foreslå små justeringer i kriteriene til neste år; Det holder at èn eller to aspiranter takler presset foran en forsamling, hvis de øvrige kan ett av følgende:
- Lese russiske t-banekart,
- Stå for kulturelle innslag i form av sang, musikk og dans,
- Ligge på 34 runder (+) på fysisk test samt overbevise i pasifiseringsteknikker, eller
- Kunne Norges kongerekke (framfor alt nummer i rekken på nåværende konge)
Vi som ble de heldige utvalgte og fikk være med på dette første samarbeidet med studenter involvert, var: Tom Erik Carstensen, Stine Beate Klausen, Kari Undheim, Anders Werner, og Hege Andrea Aamodt.
Etter fjerde runden på ambassaden for å få visum, uten å få det, var vi overbeviste om at vi kun skulle være forsøkskaniner for ledergruppen som skulle reise i desember, og at vi i stedet for dagene i Ryazan skulle ha medisin- og kompiskurs på KRUS…..Men Tove Rosanowsky er god å ha, og sammen med Svetlana fra akademiet vi besøkte, fikk de ordnet visum. Dermed satt fem aspiranter på SK 803 til Moskva den 19. november. Sammen med oss hadde vi Karl Olav Aronsen fra Bodø fengsel som fungerte som tolk der det behøvdes, og som ikke minst imponerte russerne stort med sine musikalske talenter.
Etter en halsbrekkende taxitur fra flyplassen til Moskva, et par stopp med t-banen (feil linje, feil vei. Hva visste vi), og en tretimers togtur i en kupé der det var ca 70 varmegrader, ble vi møtt av Svetlana Guseva og russisk novemberkulde i Ryazan. Svetlana er major, ansvarlig for internasjonalt samarbeid, og den fra ledelsen som hadde ansvaret for alt det praktiske ved besøket vårt. Vi ble innkvartert på akademiet, som har 5000 kadetter. Her studerer man enten jus, økonomi eller psykologi, kombinert med militærtjeneste. Man forplikter seg deretter til fem års tjeneste ved et fengsel, innen sitt fagområde. Seks kadetter fra ”The improved English class” var tatt ut av undervisningen for å være sammen med oss i løpet av dagene våre i Ryazan, og vi ble veldig godt tatt vare på. (Selv om det føltes som de ville skremme oss vekk da de ved vår ankomst sent søndag kveld annonserte ”So, tomorrow we are going out running at 06.30”. Altså 04.30 norsk tid. En noe tøff start). Kadettene utdannet seg altså ikke til fengselsbetjenter, de blir offiserer etter endt utdannelse, og arbeider ofte utenfor fengselssystemet etter plikttjenesten.
Timeplanen vår var fylt opp fra tidlig morgen til sen kveld, og dagene var innholdsrike. Vi deltok i seminargrupper som professorer fra ulike avdelinger ledet. Temaene var flere, blant annet kommunikasjon, HIV/Aids-problematikk, og ungdomsfengsler/tilbakefall. To ettermiddager var vi også med på engelskleksjonene, der tanken var at de russiske studentene skulle forbedre sine språkferdigheter, men det endte med at vi svarte på spørsmål om Norge. Selvsagt hadde vi også et foredrag der vi presenterte KRUS og norsk kriminalomsorg, dette var forberedt hjemme både med filmopptak og lysbildefremvisning, og ble svært godt mottatt.
Innen vi reiste til Russland hadde vi fått spørsmål om hva vi ønsket å delta på, og det vi spesifiserte da var pasifisering og fengselsbesøk. Fengselet vi var i hadde plass til 1600 innsatte og holdt relativt høy standard. Ettersom man til en stor grad er avhengig av inntektene fra produksjonen i fengselet, var mange innsatte sysselsatt i arbeidsdriften. På ulike workshops ble det produsert blant annet uniformer, maskinsdeler, og belegningsstein). De innsatte bodde på rom med plass til 102, så køyesengene sto tett og var smale. Ètt problem i russiske fengsler er den høye forekomsten av tuberkulose (40 % blant innsattbefolkningen generelt). Man tar ingen store grep i forhold til dette, derimot er det egne avdelinger i visse fengsler hvor HIV-smittede innsatte isoleres fra de øvrige. I en av leksjonene på akademiet diskuterte professoren dette med oss. Han var av den oppfatning at det selvsagt var stigmatiserende, samtidig som det reduserte smittefaren mot øvrige, og kunne gi de allerede smittede bedre soningsforhold ettersom de ikke ble utfryst på samme måte som i andre avdelinger.
Vi fikk en omvisning på hele fengselet, og vi fikk også høre en imponerende minikonsert som noen av de innsatte spilte og sang for oss. Da vi kom innom kjøkkenet ble vi tilbudt å smake på maten, noe de fleste takket pent ja til…. Når det gjelder utgifter fikk vi opplyst at det koster ca 1 USD pr innsatt/fengselsdøgn. 30 cent av dette går til mat. Her må det understrekes at dette var circatall som kom frem i leksjonene og ikke offentlig statistikk. Det sier seg selv at spørsmålet vårt om muslimske innsatte og svinekjøtt/ikke svinekjøtt ble møtt med et trekk på skuldrene, og svaret vi selv kunne regnet oss fram til; Spiser man ikke det som blir servert, så finnes det altså ikke noe alternativ. Det er vanskelig å da snakke om individuell behandling uten at det høres ut som kritikk, men når vi oppdaget og diskuterte forskjeller mellom russisk og norsk kriminalomsorg, forsøkte vi å fremheve at noe av poenget med utvekslingen vi er en del av, er å lære av hverandre. Det er ingen tvil om at det er en litt annen disiplin i Russland, og at det er mindre tilbakefall og færre skader relatert til isolasjon. Så kan man selvsagt diskutere noen av metodene som blir brukt, og også at det er langt mindre midler til rådighet der enn hva vi har.
Pasifisering fikk vi med oss, og for oss som hadde Jon Falkmo i pasifisering i praksisåret tror vi han ville likt, og referert til en og annen av teknikkene som ”tjuvtriks, som eg bare viser her, men som dåkker ikkje har sett”. Det var mye kjent, om enn med en litt annet vri enn vi kjenner til. Den ene varianten av beinlåsen var eksempelvis ny for oss….. Det vi ikke hadde forutsett var oppvarmingen, for det var virkelig warm up from hell, og som Kari sa ”vi kommer tilbake fra Russland i bedre form enn vi noen gang har vært”. Vi skulle tatt testen siste skoledag Christian, så hadde vi løpt 30 runder alle sammen J
Ikke bare pasifisering, men også skytetrening fikk vi være med på. Offiserene i russiske fengsler bærer våpen (pistol), og det samme gjør vaktpostene utenfor muren. I tillegg hadde de Kalashnikov automatvåpen i beredskapsrommene, altså der vi har ASP-batong. For gardisten Tom-Erik, og for ”anti-terror” Aronsen var dette nesten hverdagskost, men for undertegnede var det noe helt nytt å holde i, og skyte med, et våpen, på ordentlig J Ikke minst var det for oss alle en spesiell følelse å gjøre dette i T1-uniform i Russland……
Uniformen tok altså en stor del av plassen i kofferten, men som det uniformselskende folk russerne er var det godt vi hadde de med. Dessverre ble vi nødt å fra oss den utrolig flotte T1-hatten… Russerne var i det hele tatt glade i å bytte saker og ting (les: uniformseffekter), og vi har jo opplevd å synge nasjonalsangen i sivilt, med T1-jakken over, med grønne (russiske) distinksjoner på klaffene, og i tillegg har jakken manglet en knapp (skjært av) og var erstattet med en russisk knapp. Men som Føsker sa ”When in Russia……” så vi gjorde dette med god samvittighet.
Avslutningsvis vil vi takke alle som gjorde denne turen mulig. Vi har fått med oss erfaringer og opplevelser vi vil ta med videre, og er veldig glade for å ha fått denne muligheten. Som vi viste våre medaspiranter (nå med-pliktårsbetjenter) på fremlegget på KRUS, var vi ikke helt habile på folkedansen fra Kaukasus….Vi har likevel gjort alt vi kunne for å representere KRUS og Kriminalomsorgen på best tenkelig måte, og vi tror vi har gjort en god jobb!
Det er vårt håp at dette er begynnelsen på et godt og velfungerende samarbeid mellom russisk og norsk kriminalomsorg.